Gledessprederen

– Jeg er en typisk sirkushest, jeg elsker å ha mange baller i lufta. Anders Jahres Humanitære Stiftelse har vært en veldig stor del av livet mitt. Det er selvfølgelig vemodig å slutte, men det er mitt eget valg. Nå gleder jeg meg til å finne nye spennende veier i livet mitt, sier Anne-Merethe Lie Solberg.

«Ekstremt dedikert». «Dønn solid». «Stiftelsens mor». Dette er ord som går igjen om Anne-Merethe. Siden hun startet som direktør i 2002, har hun vært med på å dele ut 165 millioner kroner til kultur og frivillige organisasjoner. Hun har reist rundt og møtt så mange ildsjeler i stiftelser og foreninger – det finnes neppe noen som kjenner organisasjonslivet i Vestfold bedre enn Anne-Merethe.

– Jeg er dypt imponert over alle de gode, flinke folkene i frivilligheten. For meg har det vært fantastisk å få bidra til å hjelpe dem med midler fra stiftelsen. Jeg har fulgt mange prosjekter på nært hold, og jeg har sett hvordan selv små bidrag kan utløse mye glede og mening for mange mennesker. Og i tillegg: Anders Jahres Kulturpris har bidratt til å øke min kunst- og kulturinteresse på alle områder. Det har åpnet alle mine sanser!

Beskjeden direktør

Anne-Merethe har møtt en drøss av de aller fremste kulturpersonlighetene i Norge. Men hun har neppe sittet ved festbordet på Continental etter kulturprisprisutdelingen og snakket om seg selv. Hun har spurt. Hun har vært nysgjerrig. Hun har fått andre til å skinne. Å intervjue henne er litt som å kjøre på en nedlagt jernbanelinje – hun sporer av hele tiden, vil helst snakke om alt annet enn seg selv.

Men når hun får snakke om ting som begeistrer henne, og det er mye, da er hun ikke lenger den litt formelle dama med drakt og perlekjede. Da lyser det småjenteaktig i det blå blikket hennes, og hun gestikulerer så krøllene danser.  Som når hun viser oss rundt i Storgata 20 i Sandefjord – det historiske huset fra 1801, nydelig restaurert i gammel stil. Huset eies av stiftelsen, og Anne-Merethe har kontoret sitt der.

– Vil du se kjelleren? Vi bøyer hodet og nakken gjennom en lav trappenedgang til det som en gang var en jordkjeller. Der, langs veggen, står fem store pappesker. Inni dem: Alle dokumentene fra rettsaken om utenlandsformuen til skipsreder Anders Jahre. Norgeshistoriens lengste og dyreste skattesak. Anne-Merethe har spart på alle papirene.

Overtok etter Bjørn Bettum

– Den saken preget livet for Bjørn Bettum, hele hans familie, Jahre-familien og mange, mange flere i den tiden. Det var jo en ren heksejakt fra både presse og myndigheter, og en sak som aldri fikk noen løsning.

– Det var på grunn av Bettum at du endte opp som direktør for stiftelsen?

– Ja, jeg ble kjent med stiftelsen i1989 da jeg ble ansatt i Gokstad AS – familieselskapet til Bjørn Bettum. Han var også forretningsfører for Anders Jahres Humanitære Stiftelse. Jeg hadde jobben som regnskapsfører i stiftelsen, og overtok som direktør da Bjørn Bettum døde av kreft.

– Det må ha vært tøft for deg, å miste ham?

– Ja, det var et hardt slag. Vi både jobbet og levde sammen. Bjørn var veldig kunnskapsrik, jeg lærte så mye av ham, og har mye å takke ham for.  Dessuten var han god til å lage mat, og vi spilte ofte golf sammen. Han var en veldig fin mann.

– Du har hytte i Hallingdal og løper rundt i fjellet på ski, går du med grønn lue?

Anne-Merethe kikker ut av vinduet, det aner meg at hun gjerne vil ha samtalen vekk fra seg selv nå. Hun rister litt på hodet til det med lua.

–  Jeg trives veldig godt alene – jeg er sikkert blitt litt sær, og liker å ha ting på min måte. Jeg kan gjerne være alene på hytta en uke, det gjør meg ingenting. Men jeg inviterer ofte med gode venner, da. Dessuten har jeg et nært forhold til familien og barna mine, jeg har alltid noen jeg kan ringe til hvis jeg trenger hjelp til noe praktisk. Men jeg er ikke så verst, da, jeg kan slå inn en spiker.

Stålkontroll på pengene

Anne-Merethe kan mye mer enn å slå inn en spiker. Hun har hatt stålkontroll på stiftelsens økonomi gjennom alle årene som direktør. I snart 25 år har hun drevet stiftelsen helt alene, uten noen ansatte.

– Det har vært et enormt ansvar å drive dette alene. Vi har en forvaltningskapital som har vokst fra 140 mill. kr til 340 mill. kr, det er enormt mye penger. Finansforvaltningen har også vært en del av mitt ansvarsområde, det er noe jeg liker å holde på med. De siste 10 årene har stiftelsen hatt en avkastning på ca. 9 prosent per år.

– Mye på grunn av deg, det må du da være stolt av?

– Først og fremst har det vært utrolig moro. Jeg synes det er veldig spennende å forvalte penger. Du må kunne mye og huske veldig mye. Regelen min er at du kan ikke gå hjem før jobben er gjort. Så mange detaljer, jeg har vært livredd for å glemme noe. Men som sagt, jeg er en sirkushest, jeg liker at det er hektisk. Og heldigvis har jeg et veldig bra styre som jeg kan lufte saker med.

– Du har viet mye av livet ditt til stiftelsen. Hva har vært drivkraften din?

– Nysgjerrighet. Jeg elsker å sette meg inn i nye ting, enten det er økonomi eller glasskunst. Og entusiasme! Jeg lar meg lett begeistre. Jeg tror jeg kunne blitt interessert i nesten alt. Men gjerne noe samfunnsnyttig, da, for meg inkluderer det kunsten.

– Og nå, da, Anne-Merethe? Livet etter stiftelsen?

– Nå skal jeg bli en racer på golfbanen. Gå turer i fjellet. Og padle ute i fjorden med kajakken min. Kanskje jobbe litt, hvis noen trenger min kompetanse. Det er rart, nå kan jeg gjøre det jeg vil!

 

Anne-Merethe Lie Solberg

• Født 1953 og oppvokst i Sandefjord i trygge omgivelser og farmor i huset nedenfor med epler, moreller og kjøkkenhage. 
• 2 barn og 2 barnebarn.
• Interessert i kunst og kultur og samfunn.
• Liker å spille golf, padle kajakk og gå på ski.

 

Tekst: TRUDE NERGAARD / Foto: PAAL-ANDRÉ SCHWITAL, Metro Branding